Et adverb er et ord som sier noe om hvordan, når, hvor eller i hvilken grad noe skjer. Et adverb kan stå til et verb, et adjektiv, et annet adverb eller en hel setning.
Hun synger vakkert. (Adverbet vakkert står til verbet synger og sier noe om hvordan hun synger.)
Han er veldig glad. (Adverbet veldig står til adjektivet glad og sier noe om i hvilken grad han er glad.)
Hun løper fortere enn ham. (Adverbet fortere står til et annet adverb, fort, og sier noe om i hvilken grad hun løper fort.)
Heldigvis kom hun i tide. (Adverbet heldigvis står til en hel setning og sier noe om hvordan det var at hun kom i tide.)
Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal bruke adverb på norsk. Noen av de vanligste utfordringene med adverb er:
1. Å skille mellom adverb og adjektiv, spesielt når de har samme form, som pent, styggt eller vakkert.
En huskeregel er at adverb beskriver verb, adjektiv eller andre adverb, mens adjektiv beskriver substantiv.
For eksempel:
– Hun synger vakkert. (Adverbet vakkert beskriver verbet synger.)
– Hun har en vakker stemme. (Adjektivet vakker beskriver substantivet stemme.)
2. Å vite når man skal bøye adverb i flertall eller ikke, spesielt når de står til et substantiv i flertall.
En huskeregel er at adverb ikke skal bøyes i flertall hvis de står til et verb, et adjektiv eller et annet adverb, men de kan bøyes i flertall hvis de står til et substantiv i flertall.
For eksempel:
– Mekanismene er vanskelig å oppdage. (Adverbet vanskelig står til verbet å oppdage og skal ikke bøyes i flertall.)
– Mekanismene er vanskelige. (Adverbet vanskelige står til substantivet mekanismene og kan bøyes i flertall.)
3. Å plassere adverb riktig i setningen, spesielt når det er flere adverb i samme setning.
En huskeregel er at adverb som sier noe om tid, sted, måte eller grad skal stå så nær som mulig til det de beskriver, mens adverb som sier noe om holdning, sannsynlighet eller negasjon skal stå først i setningen eller før hovedverbet.
For eksempel:
– Hun løp fort hjem i går. (Adverbene fort og i går står nær verbet løp som de beskriver.)
– Heldigvis kom hun ikke for sent. (Adverbene heldigvis og ikke står først i setningen og før verbet kom som de beskriver.)
